Murchisonfjorden

Murch­ison­fjord lig­ger på nord­vest­siden av Nord­aus­t­lan­det.

Gener­elt

Murch­ison­fjor­den er en for­holds­vis liten fjord på ves­t­siden av Nord­aus­t­land, i det nord­li­ge Hin­lo­pens­tre­tet. Den er ca 15 km lang og 10 km bred, og er opp­kalt etter Sir Rode­rick Murch­ison, en engelsk geo­graf som lev­de på 1900-tal­let. Med sine man­ge små øyer og et goldt, ørken­li­gnen­de lands­kap, fjell med del­vis fan­tas­tis­ke far­ger og spe­si­el­le struk­turer, noen av Sval­bards elds­te fos­si­ler og sist men ikke minst, noen uni­ke his­to­ris­ke steder som den svensk-fins­ke stas­jo­nen Kinn­vi­ka som stamm­er fra året 1957, er det et vel­dig spen­nen­de områ­de.

Polarør­ken­lands­kap på Kval­ross­hal­vøya i Murch­ison­fjor­den.

Murch­ison­fjord pan­ora­ma

Det er fle­re sider på den­ne hjem­mesi­den dedi­kert til enkelt­lo­ka­li­te­ter i Murch­ison­fjor­den. Side­ne inne­hol­der mer informas­jon og bil­der inklu­dert 360 gra­der pan­ora­ma­bil­der.

• Kinn­vi­ka
• Ind­re Rus­søya
• Nord­re Rus­søya
• Søre Rus­søya
• Cari­bou

Geo­lo­gi

Svakt meta­mor­fe berg­ar­ter, for det mes­te dolo­mit­ter og kvart­sitt, som dan­ner en del av grunnf­jel­let (Hecla Hoek), med brat­te fal­len­de lag. Det er de sam­me berg­ar­te­ne som også fin­nes på Lågøya len­ger nord eller len­ger sør på den nord­li­ge siden av Wahl­berg­fjor­den. På enkel­te steder, kan man med det blot­te øyet opp­dage noen av Sval­bards elds­te fos­si­ler: Stroma­to­lit­ter eller kolo­nier av kalk­al­ger, som kan date­res til­ba­ke til Neo­pro­tero­zoi­kum-tiden. Med and­re ord er fos­si­le­ne nær­me­re en bil­li­on år gam­le. Vi kan tak­ke stroma­to­lit­te­ne for å ha bidratt til fritt oksy­gen i atmos­fæ­ren.

Stroma­to­litt.

Områ­det innerst i Murch­ison­fjor­den (Flo­rabuk­ta, Snaddvi­ka) er i stør­re grad pre­get av sedi­men­ter som inne­hol­der kvar­titt isteden­for kar­bo­nat. En del av dis­se berg­ar­te­ne inne­hol­der jer­noks­i­der som gir fjel­let en kraft­ig rød far­ge.

Røde avset­nings­ber­gar­ter sør for Snaddvi­ka innerst i Murch­ison­fjor­den.

Alle berg­ar­ter, uan­sett om de inne­hol­der mer kar­bo­nat eller mer kvart­sitt, hører hjem­me i den sam­me geo­lo­gis­ke kon­teks­ten. De er mel­lom 600 og 700 mil­lio­ner år gam­le (øvre pro­tero­soi­kum).

Lands­kap

Store, utørk­ede områ­der med polarør­ken. Det kyst­næ­re lands­ka­pet rundt Murch­ison­fjor­den er stort sett isfri, men store isbre­er strek­ker seg inn­lands.

Det store antal­let av små øyer i fjor­den, gir lands­ka­pet sitt sær­preg. Øyene består av har­de og brat­te lag. Her kom­mer påvir­knin­gen av den geo­lo­gis­ke struk­tu­ren (NNV-SSØ) tyde­lig fram på kart og dia­gramm­er fra områ­det.

Steinør­ken på Kval­ross­hal­vøya.

I slettel­an­det fin­nes det en del vak­re heve­de strand­vol­ler og iskil­po­ly­go­ner.

Iski­ler på Kros­søya.

Flo­ra og fau­na

Lands­ka­pet er goldt, nes­ten vege­ta­sons­fritt. Den enes­te vege­tas­jo­nen på øya som det ver­dt å nev­ne, fin­ner man i nær­he­ten av et fuglef­jell med polar­lom­vier og krykkjer på Flo­raber­get.

Sval­bard­val­mue i Kinn­vi­ka.

Av og til kan man se hval­ross …

Hval­ros­ser i Murch­ison­fjor­den.

… og det er ikke uvan­lig å fin­ne isbjørn et eller annet sted i Murch­ison­fjor­den.

Isbjørn i Kinn­vi­ka.

His­to­rie

Pomo­re­ne fang­s­tet i områ­det i det 19. århund­re og vi kan enda fin­ne spor etter dem. De mest syn­li­ge er de to orto­dok­se kor­sene – de enes­te ori­gi­na­le på hele Sval­bard som fort­satt står på sin opp­rin­ne­li­ge plass.

Rus­se­kors på Nord­re Rus­søya.

Fang­st­menn fra det 20. århund­re­de over­vin­tret bare en sjel­den gang i Murch­ison­fjor­den, men pro­fes­jo­nell isbjørn­jakt ble det dre­vet med i områ­det så len­ge det var mulig.

Kinn­vi­ka

Kinn­vi­ka er det mest kjen­te stedet i Murch­ison­fjor­den. Den lig­ger i en godt skjer­met bukt på nordsi­den av fjor­den. Kinn­vi­ka var en forsk­nings­s­tas­jon som ble satt opp som et svensk-finsk sam­ar­beid i for­bin­del­se med det internas­jo­na­le polarå­ret 1957–1959. Stas­jo­nen var et rela­tivt stort pros­jekt og består av 10 bygn­in­ger for­delt på fle­re for­skjel­li­ge områ­der i til­fel­le en av dem skul­le ta fyr.

Den gam­le forsk­nings­s­tas­jo­nen i Kinn­vi­ka.

Det befin­ner seg fort­satt mye ting og tang, som for eks­em­pel et gam­melt amfi­bisk kjø­re­tøy, på stedet. Noen av gjen­stan­de­ne kan date­res helt til­ba­ke til åre­ne 1957-1959, and­re ting er av nye­re alder. I åre­ne 2003-2004 over­vin­tret engels­ke Marie Tie­che og den tyske fysi­keren Hau­ke Trinks i Kinn­vi­ka. I for­bin­del­se med det sis­te internas­jo­na­le polarå­ret 2007-08 ble stas­jo­nen tatt i bruk igjen, med den sam­me inten­sjo­nen som den gang den ble satt opp. For­ske­re fra 10 for­skjel­li­ge land under­søk­te områ­det i detalj, her ble det blant annet fokus­ert på isen­breen Ves­t­fon­na.

Selv­føl­ge­lig glem­te ikke de svens­ke og fins­ke gut­ta fra 1957-1959 å byg­ge en bad­stue! Den­ne er den nord­ligs­te bad­stu­en man fin­ner på Sval­bard.

Hau­ke Trinks og Maria Tie­che i Kinn­vi­ka.

Bil­de­gal­le­ri Murch­ison­fjor­den

En sam­ling av for­skjel­li­ge inn­trykk fra Murch­ison­fjor­den.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke