Tunheim og Siloodden

Den gam­le kull­gru­ve­by­en Tun­heim lig­ger nor­døst på Bjørnøya, rett ved kys­ten, som består av en 10 meter høy klip­pe slik at lan­det er utilg­jen­ge­lig fra havet. Lan­det rundt Tun­heim består av en stor, kar­rig steinør­ken med utalli­ge skarp­kan­te­de stein­bl­ok­ker. Berg­grun­nen består av sand­stein fra kar­bon og devon, og inne­hol­der kul­lag som er godt syn­li­ge på den brat­te kyst­klip­pen. De ned­re devon­ske kull­fla­kene er blant de elds­te kull­fo­re­kom­ste­ne i ver­den, etter­som det var på den­ne tiden at plan­ter begyn­te å kolo­nis­e­re fast land.

Tun­heim

Geo­lo­gis­ke under­søkel­ser tydet på umå­te­li­ge rik­dom­mer, og gru­ve­drif­ten kom i gang i 1916. Men på grunn av logis­tis­ke utfor­drin­ger som avstan­den og de van­skel­i­ge hav­ne­for­hol­de­ne krev­des det bety­de­li­ge inves­te­rin­ger for å få gru­ve­drif­ten til å løn­ne seg, noe som snart før­te til øko­no­mis­ke pro­blemer for eier­ne av det nor­ske sels­ka­pet. Den nor­ske reg­je­ri­n­gen, som var inter­es­sert i å få mest mulig av områ­det og infra­struk­tu­ren på Sval­bard under norsk kon­troll før under­teg­nel­sen av Sval­bard­trak­ta­ten i 1920, gikk inn med lån, beta­ling for bestil­lin­ger av ubrutt kull og aks­jek­jøp. I 1925 vis­te ytter­li­ge­re geo­lo­gis­ke under­søkel­ser at det aldri ville bli øko­no­misk lønn­somt å dri­ve gru­ve­drift på fore­kom­ste­ne. Der­med ble virksom­he­ten på stedet umid­del­bart avvi­klet, med unn­tak av værst­as­jo­nen, som også lå på Tun­heim, og som var i drift der i fle­re år før den ble flyt­tet til sin nåvæ­ren­de plas­se­ring i Her­wig­ham­na.

Tun­heim

Bygn­in­ge­ne på Tun­heim har stått og for­falt siden 1925, og man­ge av dem er nå bare grunn­mu­rer eller ruinhau­ger. Det lil­le jern­ba­ne­spo­ret som for­bandt Tun­heim med utskip­nings­an­leg­get litt len­ger nord ved Silood­den, rus­ter bort. To gam­le loko­mo­ti­ver står fort­satt i den sør­li­ge enden av jern­ba­nel­in­jen, men de er i en uop­pret­te­lig råt­ten til­stand. Blant stei­ne­ne rundt den gam­le bebyg­gel­sen hek­ker grås­tru­pe­dy­kke­ren, og reven strei­fer rundt blant rui­ne­ne.

Tun­heim: Silood­den

Det­te er nå det gam­le las­te­an­leg­get på Silood­den, like sør for Aus­ter­våg­buk­ta, der ski­pet (Anti­gua) lig­ger opp­an­kret.

Tun­heim får selv­føl­ge­lig jevn­lig besøk av med­lem­mer av værst­as­jo­nen som lig­ger noen kilo­me­ter unna. Turis­ter drar sjel­den dit, etter­som kys­ten ikke er lett tilg­jen­ge­lig. Et besøk i den lil­le spøkel­ses­byg­da er imid­lert­id ver­dt det: His­to­ri­ens vin­g­e­sus hvi­ler tyde­lig over rui­ne­ne, som er en endeløs lekeplass for foto­grafer. Fjell­rev og alke­kon­ger samt ulike sjø­fug­ler på klip­pene gjør også en tur dit til en natur­opp­le­vel­se. Lands­ka­pets kar­ri­ghet er impon­e­ren­de i seg selv, men også gans­ke trykken­de i tåke­vær, noe som også er et typi­sk Bjørnøya-inn­trykk. Og når sik­ten er god, byr Mise­ry­fjel­let i sør på et impon­e­ren­de baktep­pe.

← Til­ba­ke