Det brytes fort­satt kull i Gruve 7 i Advent­da­len ved Lon­gye­ar­by­en. Gruve 7 er den sis­te nor­ske kull­gru­ven på Spits­ber­gen som fort­satt er i drift.

Men ikke så len­ge til: Den skal etter pla­nen sten­ges i som­mer, og pro­duks­jo­nen skal opp­hø­re mot slut­ten av juni.

Man­ge i Lon­gye­ar­by­en er ikke begeis­t­ret for det­te, og uan­sett hva man måt­te mene om kull­gru­ve­drift gener­elt, er det ingen tvil om at tapet av fle­re titalls godt betal­te indus­tri­ar­bei­ds­plas­ser er bety­de­lig for en by med rundt 2500 inn­byg­ge­re, og at det ikke lover godt. Også ulike lever­an­dø­rer for­ven­ter tap av omset­ning.

Dag­an­leg­get i Gruve 7.

Det­te har nå nådd frem til den poli­tis­ke are­n­aen i Oslo. Til og med Emi­lie Enger Mehl, som i egen­s­kap av jus­tis­mi­nis­ter og der­med ans­var­lig for reg­je­ri­n­gens sval­bard­po­li­tikk, spil­te en avgjø­ren­de rol­le i bes­lut­nin­gen om å sten­ge gruve 7, har nå snak­ket om even­tu­ell vide­re­føring av kull­gru­ve­drift på Sval­bard, iføl­ge Sval­bard­pos­ten. Den lil­le haken er at Mehl som kjent ikke len­ger er stats­råd. Her kom mening­sen­drin­gen kjappt med tapet av stil­lin­gen.

Men slut­ten for gruve 7 er ikke bare poli­tisk begrun­net: De tilg­jen­ge­li­ge kull­fo­re­kom­ste­ne er snart uttømt, og gru­ven vil uan­sett ikke kun­ne dri­ves sær­lig mye len­ger. Hvis Nor­ge øns­ker å fort­set­te kull­drif­ten på Sval­bard, må det utvi­k­les en helt ny gruve, noe som også vil kre­ve at vei­en utvi­des til områ­der som tid­li­ge­re har vært uberørt av infra­struk­tur. For man­ge år siden ble kull­fo­re­kom­s­ter på fjel­let Bas­sen på nordsi­den av Advent­da­len (Bas­sen er en del av Ope­raf­jel­let) under­søkt med tan­ke på å utvik­le «Gruve 8» der.

Bas­sen på Ope­raf­jel­let var en gang tenkt å bli «gruve 8».

Det­te ble imid­lert­id aldri noe av, og det vir­ker poli­tisk svært lite sann­syn­lig at Bas­sen kom­mer til å bli «gruve 8». Der­med vil norsk kull­drift på Spits­ber­gen tro­lig være his­to­rie i løpet av nes­te som­mer.

Vind i Advent­da­len.

Vind og vær er all­tid spen­nen­de. Lon­gye­ar­by­en har ofte mye av det, og de sis­te dage­ne har ikke vært noe unn­tak. Natt mel­lom tors­dag og fre­d­ag var det et kraft­ig uvær over deler av Spits­ber­gen, noe som med­før­te bety­de­li­ge ska­der på mid­lert­idi­ge instal­las­jo­ner på fel­tet.

Lør­d­ag kveld ble fly­et fra Oslo til Lon­gye­ar­by­en inn­stilt, og nat­ten var så stormfull at det var van­skel­ig eller umu­lig å beve­ge seg fra A til B selv inne i byen. Snøsk­re­dut­sat­te løy­per ble stengt av Sys­sel­mes­te­ren.

Snø på søn­dag mor­gen i Lon­gye­ar­by­en.

Da er det bed­re å job­be med nye utga­ver og and­re pros­jekter. Det er for tiden syn­li­ge resul­tater i «Den­ne siden bør bli vakrere»-seksjonen: Fle­re sider har blitt opp­gradert med kart, foto­gal­le­ri­er og del­vis også med tekst. Det er ver­dt å ta en vir­tu­ell titt på flyv­ra­ket på Kapp Bor­then (fly­et fra kri­gen), Svens­khu­set på Kapp Thord­sen («spøkel­ses­hu­set») eller den gam­le fang­sthyt­ta på Lågøya. God fornøyel­se!

Som all­tid els­ker jeg å job­be med det­te nett­stedet, lage nye sider eller gjø­re gam­le sider bed­re. I dag har jeg fått tre nye:

Den gam­le syke­hus­trap­pa i Lon­gye­ar­by­en. Ikke langt unna, men en vik­tig del av Lon­gye­ar­by­ens årli­ge kul­tur­ka­len­der.

Langt unna og van­skel­ig tilg­jen­ge­lig er Depotod­den med Oxford­hu­set i Bren­ne­vins­fjor­den og den lil­le Jäder­in­fjor­den i Lady Fran­k­lin­fjor­den, beg­ge på Nord­aus­t­lan­det.

Oxford­hu­set på Depotod­den i Bren­ne­vins­fjor­den har nå en egen, vak­ker side.

Alle tre stede­ne er ver­dt et lite digi­talt besøk. God helg!

En uke i Lon­gye­ar­by­en, del 1: Sol­fes­ten

Det har gått nøyak­tig en uke … tiden flyr bare for­bi. Den 8. mars sam­les folk midt på dagen ved den gam­le syke­hus­trap­pa, like ved Sval­bard kir­ken, idet de førs­te sol­strå­le­ne når Lon­gye­ar­by­en – for førs­te gang siden begyn­nel­sen av okto­ber! Det blir natur­lig­vis en skikke­lig fei­ring. Litt mer om det og fle­re bil­der fin­ner du også på den nye siden om stedet for arran­ge­mentet, den gam­le syke­hus­trap­pa.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Sis­te uke man­dag (24. febru­ar) var det et møte mel­lom en isbjørn og en grup­pe turis­ter i nær­he­ten av Fred­heim i Tem­pel­fjor­den. I en artik­kel i Sval­bard­pos­ten kom­mer det nå frem at hen­dels­en var dra­ma­tisk, og at det er flaks at ver­ken men­nes­ker eller isbjørn kom til ska­de.

Fred­heim to dager etter det far­li­ge møtet.

Grup­pen had­de vært på dags­tur med snøs­coo­ter fra Lon­gye­ar­by­en og var kom­met til Fred­heim og stop­pet for luns­j­pau­sen. Iføl­ge en fransk turist som var med, duk­ket isbjør­nen plut­se­lig opp bare to-tre meter fra grup­pen.

Det vide­re hen­del­ses­for­lø­pet er ikke offent­lig kjent i detalj, men iføl­ge vit­ner skal en kvin­ne ha falt når hun løp bort, og kort tid etter skal bjør­nen ha nådd frem til den lig­gen­de kvin­nen og stått med en labb på ryg­gen hen­nes. Den skal imid­lert­id ikke ha oppført seg aggres­sivt og skal ikke ha for­søkt å angri­pe kvin­nen eller and­re men­nes­ker. Fran­sk­man­nen Antoine Ter­ro­n­es har iføl­ge Sval­bard­pos­ten bes­kre­vet isbjør­nens oppfør­sel slik: «Jeg føl­te ikke at det var et angrep, det var ikke som om bjør­nen var sul­ten og mål­ret­tet. Den vir­ket avs­lap­pet og til­tet hodet opp som om den været i lufta og gikk sak­te mot oss.»

Men så begyn­te bjør­nen å gå fort­e­re og sat­te etter kvin­nen, som snart lå på bak­ken med en bjørn­e­po­te på ryg­gen.

Da skjøt gui­de­ne med signal­pis­tol og rif­le for å skrem­me bjør­nen bort, noe som lyk­tes. En av gui­de­ne skal ha stått klar med rif­len for å sky­te bjør­nen, men før det skjed­de, ble dyret skremt bort av et knalls­kudd. Bjør­nen beve­get seg deret­ter bort fra grup­pen under ytter­li­ge­re knalls­kudd.

I nær­he­ten befant det seg en annen grup­pe turis­ter, og deres gui­der had­de i mel­lomt­iden for­be­redt seg med signal­pis­to­ler og rif­ler.

Hele hen­dels­en skjed­de i løpet av noen få øye­b­likk.

Så snart den umid­del­ba­re faren var dre­vet over, reis­te grup­pen til­ba­ke til Lon­gye­ar­by­en og infor­mer­te Sys­sel­mes­te­ren. Alle de direk­te invol­ver­te møt­te deret­ter et kri­se­team for å bear­bei­de sjok­ket. Iføl­ge vit­net Ter­ro­n­es var noen av de invol­ver­te ster­kt pre­get av det som had­de skjedd, og sam­t­a­le­ne med kri­se­tea­m­et var til stor hjelp for å bear­bei­de situas­jo­nen.

Isbjørn med Fred­heim i bak­grun­nen (bil­det ble tatt for fle­re år siden).

At et kri­se­team set­tes inn etter en kon­fron­tas­jon med en isbjørn, der ver­ken men­nes­ker eller dyr ble fysisk skadd, er uvan­lig og tydet på at hen­dels­en var dra­ma­tisk før his­to­ri­en ble offent­liggjort.

Dess­ver­re vet man ikke nok detal­jer om det nøyak­ti­ge hen­del­ses­for­lø­pet til å vir­ke­lig fors­tå hva som skjed­de, og hvor­dan det var mulig for isbjør­nen å kom­me seg ube­mer­ket inn i umid­del­bar nær­het av grup­pen. Iføl­ge vit­ner had­de en av gui­de­ne tatt en run­de rett i for­kant for å sjek­ke områ­det for isbjørn. Gener­elt ble oppfør­se­len til alle som var til stede ved hen­dels­en berøm­met og bes­kre­vet som feil­fri, iføl­ge and­re som har fått før­stehånds­rap­por­ter. Sval­bard­pos­ten site­rer fran­sk­man­nen Ter­ro­n­es med det­te: «Da bjør­nen kom, reager­te gui­de­ne raskt og kor­rekt. Jeg tror de red­det live­ne våre. Jeg har ikke noe nega­tivt å si om hånd­te­rin­gen deres. De gjor­de alt de kun­ne i en van­skel­ig situas­jon.»

Bjør­nen kan aller­e­de sees på et bil­de som ble tatt før den duk­ket opp, men det var bare sene­re at bjør­nen ble opp­daget på det­te bil­det. Bjør­nen befant seg i fjæra i Tem­pel­fjor­den, omt­rent to-tre kilo­me­ter nor­døst for Fred­heim.

Kom­men­tar

Så mye for den kjen­te informas­jo­nen. Vi skul­le gjer­ne visst mer, inklu­dert hvor man­ge per­soner nøyak­tig som var på stedet totalt, hvor man­ge gui­der som var blant dem, og frem­for alt hvor de invol­ver­te befant seg på det aktu­el­le tids­punk­tet, helt ned på meteren. For å gjø­re det klart: Det hand­ler ikke om å kland­re noen, men om å fors­tå hvor­dan det var mulig at en isbjørn kom ube­mer­ket innen­for noen få meter av en grup­pe. Uten helt pre­sis informas­jon kan vi imid­lert­id bare spe­ku­le­re.

Spe­ku­las­jo­ner er aldri bra, men å ikke ten­ke i det hele tatt er enda ver­re. Så her kom­mer litt spe­ku­las­jon.

Vi vet at bjør­nen befant seg i fjæra nor­døst for Fred­heim før hen­dels­en. Vi vet også at den aktu­el­le grup­pen befant seg ved Fred­heim for å til­be­re­de et mål­tid da bjør­nen plut­se­lig duk­ket opp ved siden av dem.

Fred­heimhyt­te­ne lig­ger på en ter­ras­se som er noen meter høye­re enn strand­kan­ten. Skrå­nin­gen som fører ned fra den­ne ter­ras­sen og ned til fjæra, kan bare sees hvis man står prak­tisk talt ved siden av. Står man litt len­ger unna, er det en blind flekk, det vil si et områ­de som ikke er syn­lig. Det er rime­lig å anta at bjør­nen gikk i det­te områ­det da den nær­met seg ube­mer­ket. Det­te er også natur­lig å anta, da bjør­ner gjer­ne føl­ger kys­ten.

Over­sikts­bil­de av Fred­heim og områ­det rundt med muli­ge posis­jo­ner for å illus­tre­re det antat­te hen­del­ses­for­lø­pet. Bjør­nen befant seg omt­rent på posis­jon 1 da den ble foto­graf­ert, men ble ikke sett (den ble først opp­daget sene­re på bil­det). Hvis bjør­nen fulg­te omt­rent den sti­ple­de ruten, kan det­te for­kla­re hvor­for den ikke ble sett da – hvis – grup­pen befant seg på posis­jon 3. Alle posis­jo­ner er antatt, spe­sielt posis­jon 3 er kun antatt ut fra eksis­ter­en­de bes­kri­vel­se og kjenns­kap til ter­ren­get og de van­li­ge (men ikke kon­kre­te) pro­se­dy­re­ne på stedet.

Hvis man ant­ar (noe jeg ikke kan vite med sik­ker­het) at det­te var til­fel­le, bør man hus­ke på at sik­ker­het i isbjørn­ter­reng all­tid avhen­ger av hvil­ke områ­der i ter­ren­get man ikke kan se. Det er ikke nok at det ikke er bjørn der du kan se ter­ren­get. Spørs­må­let er hva som er der hvor ter­ren­get skju­ler sik­ten.

Kon­stant opp­merksom­het og «hva-hvis-ten­k­ning», spe­sielt når det gjel­der områ­der i ter­ren­get som ikke er syn­li­ge, er og blir vik­ti­ge aspek­ter for å være så trygg som mulig i isbjørn­land.

At isbjør­nen var syn­lig på et bil­de som ble tatt før hen­dels­en, men ikke ble gjenk­jent, er et poeng som muli­gens vil gi de invol­ver­te grunn til etter­tan­ke.

Dis­se poen­gene bør man ta med seg, sær­lig hvis man er en av dem som tar ans­var for and­re i Ark­tis. Men det er ikke bare dem, for det er all­tid opp­merksom­he­ten til alle som er til stede som kan, bør og må bidra til å unn­gå far­li­ge situas­jo­ner.

En sis­te kom­men­tar: Hvis det var slik – og det­te inn­trykket får man ut fra de bes­kri­vel­se­ne som fore­lig­ger – at en per­son lå på bak­ken, isbjør­nen sto rett ved siden av eller til og med mer eller mind­re over ved­kom­men­de og en gui­de sto noen meter unna med rif­le klar til å sky­te for å dre­pe bjør­nen, men ikke gjor­de det, for eks­em­pel for ikke å utset­te per­soner i den uover­sikt­li­ge situas­jo­nen for fare med skudd og/eller for å bes­kyt­te isbjør­nen så len­ge som mulig, så len­ge sky­tin­gen ikke var abso­lutt tvin­g­en­de nød­ven­dig: Respekt, det skal ha ner­ver til!

I fle­re tiår har nok de fles­te for­bru­k­e­re i Lon­gye­ar­by­en ikke tenkt så mye på drikk­evan­net sitt. Det er tross alt drikk­evann fra den omkring­lig­gen­de ark­tis­ke natu­ren, så det bur­de vel være rent? Selv etter mel­lom­lag­ring i den kunst­i­ge inns­jøen Isdam­men i Advent­da­len eller – avhen­gig av års­tid – i et drikk­evanns­re­ser­voar ved Gru­ve­da­len. Det er selv­føl­ge­lig også fil­tre­ring og over­våking.

Isdam­men i Advent­da­len: en av Lon­gye­ar­by­ens drikk­evanns­kil­der.

Men den sor­glø­se roen rundt drikk­evan­net har vært over i noen måne­der nå: Det er påvist legio­nell­a­bak­te­ri­er i drikk­evann­sprø­ver fra Lon­gye­ar­by­en. I utgangs­punk­tet er det ingen grunn til panikk, for helt legio­nell­afritt vann fra sprin­gen er svært sjel­dent på ver­dens­ba­sis. Det kom­mer an på nøyak­tig hvil­ken type bak­te­rie og hvor man­ge de er. Noen legio­nell­a­ty­per er ufar­li­ge for men­nes­ker, og bak­te­rie­tall under de til­lat­te gren­se­ver­die­ne er nes­ten all­tid til stede, spe­sielt i eld­re led­nings­nett som i Lon­gye­ar­by­en.

Men også på grunn av Lon­gye­ar­by­en Lokals­ty­res noe dri­ble­te kom­mu­ni­kas­jons­stra­te­gi ble saken, vel, en sak. Det var litt sånn «vi har legio­nella i drikk­evan­net, men ikke vær redd, alt er i orden». Mer nøyak­ti­ge detal­jer om type og bak­te­rie­tall ble ikke offent­liggjort, men iføl­ge offi­si­ell informas­jon var (og er, med ett for­be­hold, se neden­for) er det fort­satt trygt å drik­ke van­net uten fare for men­nes­kers hel­se. I slut­ten av febru­ar arran­ger­te Lokals­ty­re et fol­ke­mø­te for å infor­me­re om den aktu­el­le situas­jo­nen (også med tan­ke på man­gan, noe som vi kom­mer til­ba­ke til sene­re), og det fin­nes nå en rek­ke kunngjørin­ger og pres­se­mel­din­ger på Lokals­ty­rets netts­i­der, samt artik­ler og lese­rinn­legg i Sval­bard­pos­ten.

Det skal så langt ikke ha opps­tått hel­se­pro­blemer på grunn av legio­nella. Dis­se kan først og fremst opps­tå ved innån­ding av bak­te­rie­fo­rur­en­se­de vel­dig små vann­drå­per (aero­sol) i luf­ten, for eks­em­pel ved dus­jing. Det sies å være en poten­si­ell risi­ko for risi­ko­grup­per som eld­re eller per­soner med ned­satt immun­fors­var.

Legio­nella-var­sel ved drikk­evanns­kra­nen i Lon­gye­ar­by­en havn.

Det har ikke vært mulig å loka­li­se­re en kil­de til bak­te­ri­en, og store deler av det gam­le led­nings­net­tet og bio­fil­me­ne som fin­nes der er sann­syn­lig­vis den dif­fu­se kil­den. Nivåe­ne (bak­te­rie­tal­le­ne) ble mid­lert­idig redu­sert ved å til­set­te klor, og røre­ne ble spylt fle­re gan­ger i seks­jo­ner, men ingen av dis­se til­tak er en ende­lig løs­ning, i hvert fall ikke i den forstand at legio­nella vil fors­vin­ne på lang sikt. I peri­o­der ble for­bru­ker­ne rådet til å ta for­holds­reg­ler, for eks­em­pel å dus­je uten dus­jho­de for å unn­gå at van­net fors­tø­ves til fine drå­per som kan inha­le­res. Sval­bard­hal­len (svøm­me- og idrett­shall) var også tid­vis stengt. Alt i alt ble det gans­ke mye opps­tyr rundt et pro­blem som egent­lig var ufar­lig iføl­ge offi­si­ell informas­jon, noe som før­te til en viss bekym­ring i byen.

Det hand­ler sann­syn­lig­vis om at drikk­evan­net på sikt må til­set­tes klor om og om igjen for å hol­de bak­te­rie­be­last­nin­gen innen­for aksep­ta­ble gren­ser. Bivir­knin­gen er at drikk­evan­net sma­ker klor, akku­rat som i et svømm­e­bas­seng. Det ser ut som om man må ven­ne seg til det. Det fin­nes hus­hold­nings­filt­re basert på aktivt kull som hjel­per van­net med å få til­ba­ke sin van­li­ge fris­ke smak. And­re har i lengre tid kjøpt vann på flas­ke i Sval­bard­bu­tik­ken. Der er de store flas­kene (fem liter) nå ras­jo­nert: Det sel­ges bare tre flas­ker per husstand per dag, slik at det skal være nok til alle.

Vann­flas­ker i Sval­bard­bu­tik­ken.

Men i til­legg fin­nes det et annet pro­blem: man­gan, et metall (kje­misk mer pre­sist: over­gangs­me­tall) som fore­kom­mer hyp­pig i natu­ren, blant annet i de sedi­men­tæ­re berg­ar­te­ne rundt Lon­gye­ar­by­en. Man­gan fin­nes også i så godt som hver enes­te slurk drikk­evann ver­den over, men som all­tid er det meng­den som er poen­get.

Fol­ke­hels­e­insti­tuttet har nå kon­klu­dert med at man­gan­inn­hol­det i drikk­evan­net har vært for høyt siden sep­tem­ber 2024 til at sped­barn (0-12 måne­der) kan få det. Berør­te fami­lier kan få gra­tis flask­evann i Sval­bard­bu­tik­ken. For alle and­re skal det imid­lert­id ikke være noen hel­se­ri­si­ko for­bun­det med inn­tak av vann fra sprin­gen; hels­e­re­le­vant eks­po­ne­ring skal kun fore­kom­me ved høye­re kon­sen­tras­jo­ner over lengre tid (10 år og mer). Akutt for­gift­ning er bare teo­re­tisk mulig ved ekstremt høye kon­sen­tras­jo­ner.

Det­te er den offi­si­el­le hold­nin­gen. For voks­ne (eld­re enn 12 måne­der 😄): Hev glas­se­ne og skål, det hen­der bare at det ikke sma­ker helt friskt, men det gjør ingen­ting.

Jeg vil uttrykke­lig påpe­ke at jeg ikke er eks­pert på drikk­evann og legio­nella og man­gan i drikk­evann; jeg opp­sum­me­rer offi­si­el­le rap­por­ter etter bes­te evne, ikke noe annet.