Høsten i Arktis forventes å bringe vakkert lys. Lav sol, endeløse solnedganger. Solen skinner selvfølgelig ikke i det hele tatt på Svalbard i november, siden polarnatten begynner i slutten av oktober. Spitsbergen-bildet på novembersiden ble tatt på en vakker dag i slutten av august 2022, på den første omseilingen av Spitsbergen med det vakre seilskipet Meander noensinne. Været var helt topp, og da er den sjeldne anledningen til stede til å besøke sprø steder der du normalt ikke ville dratt. Fordi de er veldig eksponerte, fordi farvannet nær kysten er ukjent og grunt.
Akkurat dette er tilfellet i den langstrakte Diskobukta på Edgeøya. Hver bølge blir raskt til en brottsjø allerede før den når land, og ved lavvann kverner propellen i mudderet langt utenfor kysten. Derfor er det fornuftig å holde seg unna slike steder i hverdagen. Men ikke hver dag er hverdag, og vi er jo ikke alltid fornuftige 😄 hvor ville vi ellers havnet … absolutt ikke til denne delen av Diskobukta! (Og det er ikke den forholdsvis godt kjente krykkjekolonien videre nord det er snakk om her). Der var vi i land om kvelden denne uforglemmelige dagen og tok en liten tur til og opp en ås. Jeg hadde sett den så ofte på avstand når vi seilte forbi i Storfjorden, og alltid tenkt at jeg en dag måtte bare komme dit … og dette var den rette anledningen! Det må bare skje, du kan ikke tvinge det frem.
Diskobukta beskrives treffende som «enorm». Karrig, høyarktisk, en vidstrakt, mørkfarget alluvialslette. Tallrike hvalbein gir variasjon til det ellers monotone landskapet, og det flotte lyset en vakker kveld i slutten av august på rundt 78 grader nord gjorde sitt til det.
Svalbard-november-bildet viser Diskobukta på Edgeøya.
Jeg hadde vært der noen år tidligere. Den gangen var det snøvær – og en isbjørn i fjæra. Det var også flott. Men den kvelden i slutten av august, da vi kunne gå i land … uforglemmelig! Det er det stoffet mine Svalbarddrømmer er laget av. Det var så vakkert at jeg innså på stedet at et av bildene skulle med i kalenderen så snart som mulig. «Kalenderpotensial» er nå den høyeste fotografiske standarden her 🙂.
De andre historiene er relativt raskt fortalt. I Scoresbysund på Øst-Grønland står moskusen på en måte omtrent på samme plass som isbjørnen på Svalbard: De fleste turistene vil se dem.
Nå står de som regel et sted langt borte i fjellsiden. Det krever litt flaks å få se dem på nært hold. Og for nærme er selvfølgelig også potensielt helseskadelig, særlig hvis man ferdes til fots.
En fin dag en gang i september – vinteren hadde allerede satt in – i Rypefjorden langt inne i Scoresbysund, var alt akkurat som det skulle: moskusoksene var ganske nærme land, og vi kunne godt se dem fra båten – det var denne gangen det vakre seilskipet Ópal fra Island. Og veldig nyttig: Jeg hadde med meg 600-millimeterobjektivet mitt, det virkelig store som vanligvis får bli på Spitsbergen og bor på skipet i stedet for å bli slept rundt på land. Bare for isbjørnene, vanligvis. Men denne gangen også på Grønland for moskusoksene. Her var det verdt innsatsen.
November-bildet på Grønland-siden: moskusokser i Rypefjorden.
Kalender «Svalbard & Grønland 2025»: desember
Vi kunne selvfølgelig ikke gå glipp av nordlyset på slutten av året. Desember er nå en gang den dypeste polarnatten. På denne tiden av året kan du selvfølgelig ikke komme deg til de mest avsidesliggende hjørnene av Svalbard. Men hvorfor skulle du det, du kan se nordlyset i Adventdalen, ikke langt fra Longyearbyen.
Desember-bildet, Spitsbergen: Nordlys over Adventdalen.
Store deler av Grønland, inkludert Scoresbysund, er faktisk enda bedre for nordlysobservasjoner enn Svalbard, der du allerede befinner deg nord for den varme nordlyssonen. Scoresbysund er det rette stedet å være, for her skjer det mye når det først blir mørkt om natten. Og på grunn av den sørligere beliggenheten er dette tilfellet tidligere, september er en ganske pålitelig måned. På dette bildet ser vi nordlyset over Bjørneøerne, med den storslåtte Øfjorden og det markante fjellet Grundtvigskirke i bakgrunnen.
Grønland-bildet, desember: nordlys over Bjørneøerne.
Joda, Longyearbyen ligger nå en gang i Adventfjorden 🤪😵💫 dette er faktisk ikke bare et av mine beryktede ordspill, men faktisk også en ikke så sjelden misforståelse. Navnet Adventfjord har ikke noe med julesesongen å gjøre, men med et engelsk hvalfangstskip, Adventure, som var her på 1600-tallet.
Men det er ikke det dette handler om, det handler om starten på adventstiden i Longyearbyen. Her er det også et julemarked, eller rettere sagt til og med to. De er imidlertid litt annerledes enn det folk flest kanskje er vant til. I to helger, i midten av november og forrige helg, stiller de flittige og kreative kunstnerne, kunsthåndverkerne og alle de andre opp bodene sine, først i kulturhuset i sentrum og den første helgen i advent i kunstnersentrum i Nybyen oppe i dalen. Dessverre ingen brente mandler og ingen gløgg, men masse flott kunsthåndverk laget i Longyearbyen, blant annet bilder av Eva Grøndal fra det lokale fotografdynastiet med samme navn (første bilde) og Wolfgang Hübner-Zach fra snekkerverkstedet Alt i 3 (det er der de vakre skjærefjølene og Svalbard-drivved-bilderammene kommer fra 😉). Og mye annet flott, her kan man gå på leting og finne veldig fine ting. Lenas bedragersk ekte sjokoladefossiler, kjempebra! For å nevne bare ett eksempel til.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Og så er det selvfølgelig det tradisjonelle fakkeltoget på ettermiddagen første søndag i advent – det er mørkt, til og med gatebelysningen er slått av i området under denne begivenheten – fra Huset til julenissens postkasse nedenfor den gamle gruven 2b, «julenissegruve». Julenissen er i full sving der oppe, så denne gamle kullgruven, som ble nedlagt i 1964, er nå opplyst igjen frem til jul. Og nede ved veien står postkassen der barna (også de eldre, hvis de vil) kan legge inn brevene sine til julenissen med alle ønskene sine.
Ruten fortsetter til sentrum, der juletreet tennes. Selvfølgelig blir det varme ord, munter sang og god stemning, og sist, men ikke minst, kommer julenissen med sine assistenter og deler ut et lite forskudd til de mange barna.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Dette markerer starten på adventstiden i Longyearbyen, som samtidig begynner alle andre steder også, selvfølgelig. Jeg ønsker alle en riktig god og gledelig adventstid!
Vi gikk en liten tur på Stussnesfjellet på Skjervøya sent på ettermiddagen og fikk en fin utsikt over havna og byen i mørket.
Neste dag ble det en siste runde med whalewatching i Kvænangen, ikke helt uten hell 🙂 – og så satte vi kurs for Hamnes, et av få steder som ikke ble ødelagt av tyskerne i 1944/45 og dermed fikk bevare sin historiske sjarm.
Etter litt sightseeing i Hamnes ble det Captain’s Dinner ombord. Kokken Piet og gjengen på kjøkkenet og i service gjorde at det ble en helt fantastisk kveld!
Kaptain Douwe beskrevet turen, litt avkortet, med «the worst weather, the best whales». Jo, det er nok noe i det …
Bildegalleri Skjervøy, Kvænangen og Hamnes – 17. november 2024
Det er jo alltid noe nytt å oppdage selv om man har vært der mange ganger før. Det er bare å holde øyene åpne. «Tromsø frimerke og mynt», byens fineste bokhandel, godt gjemt i Sjøgata 20. Anbefales!
«Tromsø frimerke og mynt», byens beste bokhandler i Sjøgata 20.
Så satte vi i gang igjen. Årets siste seiltur for meg. Med gode gamle Antigua er vi ute etter nordlys og hvaler. Nordlys ble det allerede snart etter avgang fra Tromsø.
Det vil nok ta litt mer tid til vi får se hvaler. Den neste stormen er allerede på vei inn til kystens farvann. Været er lite hyggelig i år. Da er det bare å gjemme seg et sted i fjordene. Men det er bare å slappe litt av, det skal nok bli hval denne gangen også.
Som sagt, det hadde vært en lang natt. Eller en kort en, avhengig av perspektiv. Nordlyset var saken. Vakkert!
Så spaserte vi litt rundt i Hamnes i dagslys og tok en liten tur i skogen, med utsikt mot de vakre Lyngenalpene. Deretter var det å si farvel og takk for denne gangen til Hamnes. Seilasen i Lyngenfjorden ble det siste høydepunktet på denne turen.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Så var det bare å seile noen timer til Tromsø. Det var nok en spesiell tur. Med tanke på været kan man neppe si at vi var veldig heldige. Men likevel ble det mange gode opplevelser og stemningen ombord var veldig god. Det er bra – tusen takk til alle som var med!
Fomiddagen holdt vi på med å oppdage Skjervøy. Vi gikk en liten tur opp på et av fjellene bak byen og nøyt den vakre utsikten over Skjervøy og området rundt omkring.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Vinden la seg på ettermiddagen og så satt vi kurs mot Hamnes, en historisk handelsplass på Uløy. Plutselig oppstå en annen slags vind som kalles for solvind og snart kunne vi oppleve det magiske nordlyset som skinte mellom skyene. For en utrolig fin dag etter dager med bare storm og regn.
Vil du lese mer om nordlys finner du mer informasjon ved å trykke her.
Vi hadde vært en natt i havna på Skjervøy, metropolen i Kvænangen. Hvor den berømte Fram nådde frem til sivilisasjonen igjen etter den legendariske driftekspedisjonen over polhavet i 1893-96.
Vi er helt klart ikke på en ekspedisjon av denne typen 🙂 men likevel ble det en eventyrlig dag, med mye vind og vær og massevis av spekkhoggere og andre hvaler!
Da var vi plutselig underveis. Noen timer etter avgang nådde vi frem til Lenangen på vestsiden av Lyngenalpene. Det var ikke mye vi hadde tenkt å gjøre da utover noen times søvn og vi var underveis igjen ganske tidlig neste dag. Og da tok det ikke langt til vi fant en gruppe spekkhoggere. Fantastisk!
Det er godt med hval i hele området. Vi så 3 finnhvaler i Kvænangen, litt nord for Skjervøy.
Joda, det er midten av oktober og selvfølgelig dro sommeren sin vei en god stund siden allerede. De fleste trekkfuglene er dratt, og det samme gjorde seilskipet Meander på mandag. God tur! Vi sees igjen, i alle fall neste år på Svalbard. Godt mulig at vi får denne gleden allerede om noen få uker på fastlandet.
SV Meander seiler fra Longyearbyen på mandag.
I skrivende stund (onsdag) var det 3 plussgrader, med andre ord selvfølgelig altfor varmt for denne årstiden. Uansett står den arktiske vinteren rett foran døra. Det er bare 11 dager til polarnatten kommer (siste soloppgang i Longyearbyen: 25. oktober). Det er ingen vann i elvene. Snø og kulde vil nok komme snart.
Longyearbelva, 15. oktober.
Det er en mer rolig og stille tid i Longyearbyen for mange, inklduert undertegnede. Dark Season Bluesfestival vil gå av stabelen i slutten av oktober, og utover det finnes det offentlige foredrag og andre små begivenheter snart hver dag i den lille byen. Etter flere måneder med seilturer rundt omkring Svalbard, det er mange bilder som skal sorteres og brukes til ditt og datt, eksempelvis reisedagbøkene som nå blir ferdig etter hvert. Det er i alle fall verdt å ta en titt, turene var so fine og vi fikke oppleve så mye. Trykk her for å åpne oversikten. Ellers er det dagbøkene fra reisen med Arctica II i august og med Meander i august-september som er de nyeste. Den siste turen, med Antigua i september, står igjen.
Turens siste dag, og dermed den siste dagen «Svalbard under seil» i 2024. Det var Ekmanfjorden og Dicksonfjorden som sto på programmet. Vi begynte med en tur på Flintholmen, en ekte arktisk naturperle.
Så var det Dicksonfjorden. Jeg hadde en sånn følelse. Det var jo fortsatt isbjørn som sto på ønskelisten. Og … yes, vi fikk se isbjørner, tre av dem! For en flaks! Det var mange ombord som ble veldig glade. De var ganske langt borte, så det ble nok ingen bilder av verdensrang, men det er jo selve opplevelsen som er viktig, det å ha sett isbjørnen i sitt rike. Distansen var for øvrig ganske nøyaktig 500 m, med andre ord det som kreves fra og med 2025 om våren (den lovlige distansen fra og med juli er 300 meter).
Noen timer senere var vi tilbake i Longyearbyen og dermed var denne vakre turen over. Nå var det bare å si takk for turen og farvel. Det var litt trist på flere måter. Det var den allersiste turen for meg på gode gamle Antigua på Svalbard, etter flere enn 30 turer siden 2010. Det ble mange mil vi reiste sammen, men nå er det slutt med denne reisen i Svalbards farvann. Men vi sees nok snart, om bare noen uker, på fastlandet 🙂
Og det var den siste seilturen på Svalbard under dagens regelverk. Mye vil bli annerledes neste år (trykk her for å lese mer om det). Utover avstandskrav til isbjørn blir det drastiske innskrenkninger på hvor det vil fortsatt være lov å gå i land. Det vil fortsatt bli fine turer, men mye vil være annerledes. Kanskje til og med bedre, på en måte. Mindre press på å seile til områder langt borte. Mindre avstander, mindre sjømil. Mer tid for opplevelser. Det er jo i seg selv ikke verst. Men vi skulle gjerne selv ha bestemt hvordan vi skal kjøre våre turer, i motsetning til noen idioter langt borte (beklager, men det ligger rett og slett svært lite kompetanse i de nye reglene, de ble helt klart skrevet av kontorfolk og ikke fra folk med lokal kompetanse og felterfaring).
Det er derfor et stort stykke Svalbard som vil gå tapt for de allerfleste fra og med 2025, spesielt for dem som har ferdet rundt om øyriket i mange år og kjenner stedet godt. Vi har gjort ganske mye på denne siste turen nå, vi var på steder om Fjerdebreen på vestkysten, Idunneset i Wahlenbergfjorden, Zeipelodden i Palanderbukta og Moffen. De vil, i likhet med veldig mange ilandstigningsplasser spredt over veldig store områder på Svalbard, gå tapt for det allerfleste – med mindre du er på privat tur. Og det er jo nesten en spøk i seg selv. Hvem kommer til slike stedene på privat tur? Jo, det finnes vel noen få.
Jeg er veldig takknemlig for å ha seilt rundt Svalbard i mange år og for å ha vært på mange steder i de aktuelle områdene.
Tusen takk Antigua! Tusen takk for a ha vært en stor og viktig del av denne lange, gledefulle reisen! Skipet og menneskene som gjorde alt dette mulig, alle som har vært en del av reisen og som har gjort sitt for å gjøre den til den fine opplevelsen som den var. Ha det bra, på gjensyn!
Tilbake i Isfjorden! Godt å være her. Det er fortsatt mye vi skal gjøre i Svalbards største fjord. Vi begynte med det utrolig vakre tundraområdet ved Alkhornet, med mange reinsdyr, en fjellrev og to ryper. Og en av Sysselmesterens polarsirkelbåter som var parkert på en litt uvanlig måte i fjæra.
Senere samme dag var vi ved Borebreen, en veldig imponerende isbre takket et kraftig fremstøt. Isfjellet som snudde seg var minst like imponerende.
You are currently viewing a placeholder content from YouTube. To access the actual content, click the button below. Please note that doing so will share data with third-party providers.
Etter en lang seilas gjennom hele natten nådde vi frem til St. Jonsfjorden nettopp i rute for en liten men vakker fjelltur innerst i St. Jonsfjorden. Med en utrolig flott utsikt på brelandskapet der!
Senere gikk vi en liten tur på Gjertsenodden, med Per Johnsons gammel hytte, vakker tundra, fine steinringer og solskinn!
Bildegalleri St. Jonsfjorden: Valentinsryggen, Gjertsenodden – 20. september 2024
Det ble en ilandstigning på Moffen på onsdag kveld. En sjelden opplevelse på denne veldig spesielle øya.
Værmeldinga så ikke særlig bra ut på nordkysten og derfor fortsatte vi med en gang til Holmiabukta. Det viste seg å være den rette plassen, og vi kunne nyte formiddagen i Sallyhamna og på Sabineodden.
Så begynte det å blåse i Smeerenburgfjorden. Dagen endte med en spontan og veldig kul ilandstigning ved Smeerenburgbreen.
Så var det tåke igjen i Hinlopenstretet. Det var såvidt bra nok for å besøke hvalrossene på Wahlbergøya. De var faktisk i god humør 🙂
Så ble det tåke igjen hele ettermiddagen. Vi fikk ikke se himmelen igjen før vi nådde frem til Murchisonfjorden tirsdag kveld. Fullmåne over fjellene. Nettene blir ganske mørke nå.
En natt for anker i Weaselbukta er noe ganske spesielt i seg selv. Det samme gjelder en fottur på Nordaustlandet, på Roaldtoppen på sørsiden av Murchisonfjorden.