For en stund siden begyn­te jeg å fortel­le his­to­rie­ne til bil­de­ne i den nye foto­bo­ken «Spits­ber­gen – kald skjønn­het», og det ville jeg jo fort­set­te med så snart bare anled­nin­gen var til stede. Jeg tar også med den nye kalen­de­r­en, og det er den jeg snak­ker om her og nå.

2025-kalen­de­r­en er en dob­belt­ka­len­der, Sval­bard og Grøn­land er pre­sen­tert med 12 bil­der hver. Her er det novem­ber og desem­ber som står for tur, alt­så fire bil­der totalt.

Kalen­de­r­en «Sval­bard & Grøn­land 2025»: Novem­ber-bil­de­ne

Høs­ten i Ark­tis for­ven­tes å brin­ge vak­kert lys. Lav sol, endelø­se sol­ned­gan­ger. Solen skin­ner selv­føl­ge­lig ikke i det hele tatt på Sval­bard i novem­ber, siden polar­nat­ten begyn­ner i slut­ten av okto­ber. Spits­ber­gen-bil­det på novem­ber­si­den ble tatt på en vak­ker dag i slut­ten av august 2022, på den førs­te omsei­lin­gen av Spits­ber­gen med det vak­re seilski­pet Mean­der noen­sin­ne. Været var helt topp, og da er den sjeld­ne anled­nin­gen til stede til å besøke sprø steder der du nor­malt ikke ville dratt. For­di de er vel­dig eks­po­ner­te, for­di far­van­net nær kys­ten er ukjent og grunt.

Akku­rat det­te er til­fel­let i den lang­strak­te Dis­ko­buk­ta på Edgeøya. Hver bøl­ge blir raskt til en brotts­jø aller­e­de før den når land, og ved lav­vann kver­ner pro­pel­len i mud­de­ret langt uten­for kys­ten. Der­for er det for­nuf­tig å hol­de seg unna slike steder i hver­da­gen. Men ikke hver dag er hver­dag, og vi er jo ikke all­tid for­nuf­ti­ge 😄 hvor ville vi ellers hav­net … abso­lutt ikke til den­ne delen av Dis­ko­buk­ta! (Og det er ikke den for­holds­vis godt kjen­te krykkje­ko­lo­nien vide­re nord det er snakk om her). Der var vi i land om kvel­den den­ne ufor­glem­me­li­ge dagen og tok en liten tur til og opp en ås. Jeg had­de sett den så ofte på avstand når vi seil­te for­bi i Storfjor­den, og all­tid tenkt at jeg en dag måt­te bare kom­me dit … og det­te var den ret­te anled­nin­gen! Det må bare skje, du kan ikke tvin­ge det frem.

Dis­ko­buk­ta bes­kri­ves tref­fen­de som «enorm». Kar­rig, høyark­tisk, en vids­trakt, mørk­far­get allu­vi­als­let­te. Tall­ri­ke hval­bein gir varias­jon til det ellers mono­to­ne lands­ka­pet, og det flot­te lys­et en vak­ker kveld i slut­ten av august på rundt 78 gra­der nord gjor­de sitt til det.

Sval­bard-novem­ber-bil­det viser Dis­ko­buk­ta på Edgeøya.

Jeg had­de vært der noen år tid­li­ge­re. Den gan­gen var det snø­vær – og en isbjørn i fjæra. Det var også flott. Men den kvel­den i slut­ten av august, da vi kun­ne gå i land … ufor­glem­me­lig! Det er det stof­fet mine Sval­bard­drøm­mer er laget av. Det var så vak­kert at jeg innså på stedet at et av bil­de­ne skul­le med i kalen­de­r­en så snart som mulig. «Kalen­der­po­ten­si­al» er nå den høy­es­te foto­gra­fis­ke stan­darden her 🙂.

De and­re his­to­rie­ne er rela­tivt raskt for­talt. I Score­s­by­sund på Øst-Grøn­land står mos­ku­sen på en måte omt­rent på sam­me plass som isbjør­nen på Sval­bard: De fles­te turis­tene vil se dem.

Nå står de som regel et sted langt bor­te i fjells­i­den. Det kre­ver litt flaks å få se dem på nært hold. Og for nær­me er selv­føl­ge­lig også poten­sielt hel­ses­ka­de­lig, sær­lig hvis man fer­des til fots.

En fin dag en gang i sep­tem­ber – vin­te­ren had­de aller­e­de satt in – i Rypefjor­den langt inne i Score­s­by­sund, var alt akku­rat som det skul­le: mos­ku­sok­se­ne var gans­ke nær­me land, og vi kun­ne godt se dem fra båten – det var den­ne gan­gen det vak­re seilski­pet Ópal fra Island. Og vel­dig nyt­tig: Jeg had­de med meg 600-mil­li­me­ter­ob­jek­ti­vet mitt, det vir­ke­lig store som van­lig­vis får bli på Spits­ber­gen og bor på ski­pet i stedet for å bli slept rundt på land. Bare for isbjør­nene, van­lig­vis. Men den­ne gan­gen også på Grøn­land for mos­ku­sok­se­ne. Her var det ver­dt inn­sat­sen.

Novem­ber-bil­det på Grøn­land-siden: mos­ku­sok­ser i Rypefjor­den.

Kalen­der «Sval­bard & Grøn­land 2025»: desem­ber

Vi kun­ne selv­føl­ge­lig ikke gå glipp av nord­ly­set på slut­ten av året. Desem­ber er nå en gang den dypes­te polar­nat­ten. På den­ne tiden av året kan du selv­føl­ge­lig ikke kom­me deg til de mest avsi­des­lig­gen­de hjør­nene av Sval­bard. Men hvor­for skul­le du det, du kan se nord­ly­set i Advent­da­len, ikke langt fra Lon­gye­ar­by­en.

Desem­ber-bil­det, Spits­ber­gen: Nord­lys over Advent­da­len.

Store deler av Grøn­land, inklu­dert Score­s­by­sund, er fak­tisk enda bed­re for nord­ly­s­ob­ser­vas­jo­ner enn Sval­bard, der du aller­e­de befin­ner deg nord for den var­me nord­lys­so­nen. Score­s­by­sund er det ret­te stedet å være, for her skjer det mye når det først blir mørkt om nat­ten. Og på grunn av den sør­li­ge­re belig­gen­he­ten er det­te til­fel­let tid­li­ge­re, sep­tem­ber er en gans­ke påli­te­lig måned. På det­te bil­det ser vi nord­ly­set over Bjør­neøer­ne, med den stors­låt­te Øfjor­den og det mar­kan­te fjel­let Grundt­vigs­kir­ke i bak­grun­nen.

Grøn­land-bil­det, desem­ber: nord­lys over Bjør­neøer­ne.

Dob­belt­ka­len­de­r­en «Sval­bard & Grøn­land 2025» er tilg­jen­ge­lig i nett­bu­tik­ken til Spitsbergen-svalbard.no i to stør­rel­ser (A3 og A5), i til­legg til man­ge and­re flot­te ting – ikke bare bøker – selv­føl­ge­lig.

Joda, Lon­gye­ar­by­en lig­ger nå en gang i Advent­fjor­den 🤪😵‍💫 det­te er fak­tisk ikke bare et av mine beryk­te­de ords­pill, men fak­tisk også en ikke så sjel­den mis­fors­tåel­se. Nav­net Advent­fjord har ikke noe med jule­se­son­gen å gjø­re, men med et engelsk hval­fangst­skip, Adven­ture, som var her på 1600-tal­let.

Men det er ikke det det­te hand­ler om, det hand­ler om star­ten på adventsti­den i Lon­gye­ar­by­en. Her er det også et jule­mark­ed, eller ret­te­re sagt til og med to. De er imid­lert­id litt anner­le­des enn det folk flest kan­skje er vant til. I to hel­ger, i mid­ten av novem­ber og for­ri­ge helg, stil­ler de flit­ti­ge og krea­ti­ve kunst­ner­ne, kunst­hånd­ver­ker­ne og alle de and­re opp bodene sine, først i kul­tur­hu­set i sen­trum og den førs­te hel­gen i advent i kunst­ner­sen­trum i Nyby­en oppe i dalen. Dess­ver­re ingen bren­te man­dler og ingen gløgg, men mas­se flott kunst­hånd­verk laget i Lon­gye­ar­by­en, blant annet bil­der av Eva Grøn­dal fra det loka­le foto­graf­dy­nas­tiet med sam­me navn (førs­te bil­de) og Wolf­gang Hüb­ner-Zach fra snek­ker­verks­tedet Alt i 3 (det er der de vak­re skjæ­ref­jø­le­ne og Sval­bard-driv­ved-bil­deram­mene kom­mer fra 😉). Og mye annet flott, her kan man gå på leting og fin­ne vel­dig fine ting. Lenas bed­ra­gersk ekte sjo­ko­la­de­fos­si­ler, kjempebra! For å nev­ne bare ett eks­em­pel til.

Jule­mark­ed i Nyby­en

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Og så er det selv­føl­ge­lig det tra­dis­jo­nel­le fak­kel­to­get på etter­mid­da­gen førs­te søn­dag i advent – det er mørkt, til og med gate­be­ly­s­nin­gen er slått av i områ­det under den­ne begi­ven­he­ten – fra Huset til jule­n­is­sens post­kas­se neden­for den gam­le gru­ven 2b, «jule­n­is­se­gruve». Jule­n­is­sen er i full sving der oppe, så den­ne gam­le kull­gru­ven, som ble ned­lagt i 1964, er nå opp­lyst igjen frem til jul. Og nede ved vei­en står post­kas­sen der bar­na (også de eld­re, hvis de vil) kan leg­ge inn bre­ve­ne sine til jule­n­is­sen med alle øns­kene sine.

Ruten fort­set­ter til sen­trum, der juletreet ten­nes. Selv­føl­ge­lig blir det var­me ord, mun­ter sang og god stem­ning, og sist, men ikke minst, kom­mer jule­n­is­sen med sine assis­ten­ter og deler ut et lite for­skudd til de man­ge bar­na.

Juletreet ten­nes

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Det­te mar­ke­rer star­ten på adventsti­den i Lon­gye­ar­by­en, som samt­idig begyn­ner alle and­re steder også, selv­føl­ge­lig. Jeg øns­ker alle en rik­tig god og gle­de­lig adventstid!