Svalbardvinteren på sitt beste. Den lyse vinteren, eller «lysvinteren» – vinter i kombinasjon med lys som kan være utrolig flott! Det er det man ønsker seg på Svalbard på denne årstiden. Vi fikk jo merke at det kan komme ganske så annerledes omkring midten av mars når været viste seg på en rekke forskjellige, men stort sett lite hyggelige måter. Men deretter kom vinteren tilbake med all sin prakt, ganske kraftig kulde og mye solskinn. For alle som ønsket seg ut på tur var det bare å komme i gang! 🙂
Snølandskap i Nordenskiöld Land.
Og det var akkurat det som vi gjorde. Utrolig flotte vinteropplevelser. Lyset kan være både spennende og vakkert. Det begynner å bli litt smått med mørke og dermed også med nordlys så langt mot nord. Men man kan fortsatt oppleve timelange solnedganger som kan kaste utrolig vakre farger over snølandskapet. Etter vårjevndøgnet (i år 20. mars) begynner nattens mørke å vike for midnattsola som er tydeligvis ikke langt unna.
Frostrøyk i solnedgangens lys i Adventfjorden, med flyplassen i bakgrunnen.
Vi gjorde godt bruk av godværet. Her er noen inntrykk av disse lyse vinterdagene på Svalbard mot slutten av mars mellom Adventfjorden, østkysten og Van Mijenfjorden:
Værest den siste uka var stort sett ikke veldig oppløftende, noe jeg allerede skrev om tidligere her på denne siden. På fredag passerte et polart lavtrykksområde Svalbard og det førte en del videre spennende væropplevelser med seg. Det begynnte heldigvis med at det sluttet å regne og vi fikk litt snø og temperaturer under frysepunktet, noe nok mange hadde lengtet etter i flere dager. Det ble faktisk ikke veldig kaldt, men bedre enn ingenting.
Under den første lille turen i Adventdalen etter melteværet.
Det var nå en gang i alle fall noe brukbart.
Men det gikk ikke mer enn noen timer til vi fikk den neste spennende væropplevelsen i form av en ganske kraftig snøstorm. Jeg vet faktisk ikke hvilken max vindhastighet vi hadde, men det var i hvert fall en ganske interessant opplevelse å være ute, og det kunne til og med være farlig: ikke bare at det var vanskelig å se og å puste i denne ville blandingen av vind og snø og at stormen kunne blåse deg over til enhver tid, men det var heller ikke fritt for at gjenstander fløy rundt. Det oppsto faktisk mindre skader her og der, inkludert på gjenstander som hadde vært ute i årevis.
Snøstorm i Longyearbyen.
Dette lille eventyret var ikke av lang varighet heller, og allerede på lørdag kunne vi nyte livet ute på en måte som kommer litt nærmere inn på det som de fleste vil se foran seg når de tenker på Svalbardvinteren. Men vi må konstatere at snøforholdene og dermed føret ble helt klart ikke bedre i og rundt omkring Longyearbyen denne uken.
Men kan jo hende vi får litt mer snø igjen. Da er det vel å holde fingrene krysset.
Vinterlandskap på Elveneset i Sassenfjorden på lørdag.
Det har alltid vært et fenomen at snøsmelting og vårløsning kommer tidligere i og ved Longyearbyen enn ellers på Svalbard, uansett om det kommer etter kalenderen og tar knekken på vinteren for godt eller om det kommer altfor tidlig og nok bare midlertidig som denne gangen. Man kan nesten satse på at det er godt med snø, forhold og kulde e.g. i Sassendalen når det er full vårløsning i Longyearbyen. Så snart du har lagt Longyearbyen og den første delen av Adventdalen bak deg har du alle sjanser å oppleve gode vinterforhold i flere uker til.
Noen inntrykk av været og forholdene på fredag og lørdag:
«Tøffe tider» er selvfølgelig en veldig relativ beskrivelse av livet i Longyearbyen. Vi har et godt liv. Det er ingen bomber som faller fra himmelen. Bare regn. Men … regn! I mars! Ganske mye regn, og en god del av den hvite skjønnheten rundt omkring oss are borte nå.
Lavtrykkområdet som herjer i Nordatlanteren har suget mye varm luft nordover. Disse luftmassene tar vind, regn og varme med seg. Mye mer en man faktisk ville ønske seg.
Svalbard smelter.
Longyearbyen: regn og smeltevann har forvandlet noen av veiene i dammer og bekker.
Det var i hvert fall mitt inntrykk her i flere dager, uansett hvor du gikk og kikket. Vann komm fra himmelen, vann farger snøen først grå og så enda mørkere før den ble til vann og skapet sjøer på tundraen som lå mer og mer åpen. Vann gikk i elvene som egentlig bør ligge frosne i flere måneder fremover.
Gummistøvler var et godt valg for en liten spasertur, gjerne i kombinasjon med brodder, det er bare så jævla glatt noen steder.
Avløp måtte skapes mange steder for å forhindre flom.
Vanlig rutine i mai og juni, men absolutt ingen hverdagssak i mars.
For de som ville dra på tur i Svalbards winterwonderlandskap var nok det beste – om ikke det eneste – valget å legge seg på vent og finne et alternativ i byen til Svalbard faktisk er et winterwonderland igjen. Det har det ikke vært i flere dager, og det er det fortsatt ikke i skrivende stund. Vinteren vil uten tvil komme tilbake, i dag var det allerede snø istedenfor regn. Vinteren tar bare en pause, den er jo ikke borte for godt. Det vil bli kaldt igjen, og elvene og sjøene på tundraen vil snart fryse igjen.
Spørsmålet er om det vil komme nok snø for å lappe hullene i snøen i terrenget. Det får man bare håpe. Det er så mange som ønsker seg ut og på tur nå i mars og april, hovedvintersesongen på Svalbard.
Snøskutertraséer er blitt til slush og sjøer. Kjør du her har du en risiko for å bli sittende fast – og for å skade vegetasjonen under snø og vann.
Det er i mai at vårløsninga vil ta knekken på vinteren for godt.
Det er med god grunn at det ikke er lov til å kjøre på mark som ikke er både snødekt og frossen. Det er noen som har en ganske liberal framgangsmåte med hensyn til denne loven, spesielt mot slutten av sesongen eller under varmværsperioder som nå. Bildet viser hvordan resultatet ser ut, og det vil ta mange år uten videre forstyrrelser for å bli bedre igjen (Adventdalen ved siden av veien. Bilde tatt i juni 2019).
Spørsmålet vil sikkert komme om det er nå vær eller klima. Mitt kort svar: det er litt av begge to. Vær og klima er vanskelig å skille mellom når det er snakk om meteorologiske begivenheter. Begge to er forskjellige perspektiv, først og fremst på forskjellige tidsskalaer, på de samme fenomenene, som samlet beskriver atmosferens tilstand. Blant annet temperatur, nedbør, vind, lufttrykk og luftfuktighet, for å nevne de viktigste. Vær er det du kan se, føle og måle der og da. Hvis du samler observasjonene i mange år og blander dem sammen for a ekstrahere gjennomsnittsverdier osv, så tar du klimpaperspektivet.
Så det er vanskelig å si om denne ukens varme og våte dager ville ha skjedd uten klimaendringene. Vitenskapet har gjort viktige framskritt ved å bedømme slike spørsmål i de siste årene. Det ville vært spennende å høre hva ekspertene har å si om denne ukens meteorologiske begivenheter på Svalbard, og hva slags resultater deres modeller ville produsere.
Alt som jeg kan gjøre her og nå er å gjøre noen gjetninger på bakgrunn av det som vi vet om klimaendringer. Tendensen som de fører med seg for Svalbard er stort sett ganske klar: været blir mindre stabilt, det blir mer vind, mer nedbør og spesielt mer regn om vinteren.
Det er de som nå vil si at en dag eller to med regn var ikke noe ukjent for 100 år siden heller. Og det er jo sant. Men både frekvensen og intensiteten til slike episoder øker, og det er noe som klart kan knyttes til klimaendringene i vår tid.
Dermed er det rimelig å anta at klimaendringer har hatt en sterk innflytelse på værforløpet i denne uken på Svalbard. Det ville kanskje gå litt for langt å si at uten klimaendringene ville vi ikke hatt denne ukens forbigående vårløsning. Men man kan vel si at den med stor sannsynlighet ville vært kortere og mindre intens. Men faktisk har vi hatt regn og temperaturer omkring 5 varmegrader i flere dager. I midten av mars, på Svalbard!
Det finnes folk som har bodd her i mange år og som har sett mange vintrer komme og gå og som ser med forbauselse på alt som flyter og flommer i by og mark. Og alle de som kom opp nettopp denne uken for å oppleve Svalbards winterwonderland … vel, hva kan jeg si. Feil plass, feil tid. Jeg synes litt synd på dem.
Svalbard i den lyse vinteren, slik som den skal være. Snø, is og kulde. Så langt hadde det ikke vært noen av de beryktede lavtrykkområder med varmluft, temperaturer over null, regn og smeltende snø, til menneskenes og dyrenes stor glede.
Vinter på Svalbard. Pingoer i Adventdalen
Også til vår stor glede. Vi tok anledningen til flere vakre turer til å nyte naturen og livet ute i Longyearbyens nære og mindre nære omgivelser, på godt kjente og mindre godt kjente ruter.
Man lærer jo så lenge man lever, og det gjelder absolutt også i Arktis, eller kanskje enda mer. Jeg fant ut at en steinhaug gjemt under snø kan ikke anbefales å brukes som bremse etter en rask nedovertur på en bratt bakke. Det anbefales heller ikke å forlate snømobilen fremover med hodet (under hjelmen, helt etter forskrift) gjennom vindskjermen. Noe som jeg kunne faktisk ha tenkt meg før 😉 det var ikke på en av de vanlige turistrutene.
Men mindre eventyr som dette er en del av turlivet, og så lenge det ikke skjer noe utover en knust vindskjerm er det ikke noe farlig med et. Vi hadde noen fantastiske dager i Svalbardnaturen, slik som den skal være på denne årstiden.
Her følger noen inntrykk av disse turene mellom Longyearbyen, Nordmannsfonna og Tempelfjorden:
Solfesten er et tradisjonelt høydepunkt i kalenderen for mange om bor i Longyearbyen. Solas og lysets tilbakekomst feires den 8. mars når solas første direkte stråler når Skjæringa, Longyearbyens eldste del. Da samler man seg ved den gamle sykehustrappa i nærheten av kirken.
Solfest i Longyearbyen.
Og det samme skjedde i god tradisjon denne gangen også, selv om skyene på horisonten i sør truet med å ødelegge litt av moroen. Mange fastboende og turister møtte opp for å hylle sola. Det tradisjonelle programmet inkluderer en del musikk, og når sola tydeligvis kjempet med å komme gjennom skyene omtrent kl. 12.45 var det mange som heiet med den gamle sangen «sol, sol, kom igjen, sola er min beste venn!» Og da kom sola faktisk frem gjennom et hull mellom skyer og fjell, til forsamlingens store glede! Et fantastisk øyeblikk.
Solfest i Longyearbyen: «Here comes the sun» 🙂
Snakk om flaks – bare noen minutter senere forsvant horisonten igjen bak skyene.
Solfesten varer faktisk i en uke og inkluderer en hel serie av kulturelle arrangementer, men noen av dem, inkludert den tradisjonelle solfestrevyen, måtte for tiden avlyses fordi det er mange av kunstnere som for tiden sliter med korona. Det er planlagt å ta igjen med disse arrangementene om noen uker.
Da er jeg tilbake i Longyearbyen etter fem uker i Farmhamna. Tilbake til sivilisasjonen – javel, i ordets litt videre forstand. I tide for årets solfestival – faktisk nummer to for meg i år, for vi hadde jo allerede solfestival i Farmhamna den 16. februar 🙂
Min tid i Farmhamna var helt fantastisk. Mange flotte opplevelser i vakre omgivelser, mye tid utendørs. Lærerik. Sånt skal det være på en fangststasjon. En god tilværelse for en sjel sulten på livet i arktis og mye føde for kameraen.
Men nå er denne kapittelen historie. Jeg var litt lat med tanke på reisebloggen, det må jeg nok komme tilbake til. Men det får nå vente litt.
Farmhamna er ikke helt på verdens ytterste ytterkant, men beliggenheten kan nå neppe beskrives som sentral heller. Å komme dit og tilbake er ikke nødvendigvis selvgående, som disse bildene kanskje illustrerer:
Dønninger kan alltid gjøre livet vanskelig på vestkysten …
Så langt ser det ut som om det blir et godt isår på Svalbard, i den forstand at det er ganske mye is nå i forhold til det som vi har sett i de siste årene, som iskartet viser klart. Altfor ofte har det vært neppe noe is i det hele tatt i Svalbards farvann på denne årstiden.
… og drivis er ikke noe ukjent fenomen på Svalbard heller.
Også rundt omkring Farmhamna har det vært en god del is de siste ukene. Noen ganger var den lille halvøya faktisk helt avsperret av drivisen. Ikke nødvendigvis den helt tunge isbaksen, men nok til å holde en båt bort fra kysten.
Sånt har det vært nesten hele tiden i Farmhamna de siste ukene.
Kombinasjonen av dønninger på yttersiden av den lille halvøya og is på innersiden har gjort det litt spennende å få mannskapet utvekslet. Jeg skulle dra og Rico skulle få familien sin igjen. Vi fikk det jo gjort. Henningsen-gjengen fra Henningsen Transport og Guiding i Longyearbyen gjorde en fantastisk jobb med det lille men kraftige skipet Farm (ja, det finnes en sammenheng mellom båten og stedet, som navnet antyder) og spesielt med zodiac’en for å få folk og frakt inn og ut under krevende forhold.
Zodiac i drivisen.
Det var en liten gjeng ombord inkludert Kristina som skulle besøke fangststasjonen, men det skulle ikke bli takket dagens vanskelige forhold. De fikk faktisk litt rock’n’roll ombord på grunn av havets dønninger. Til syvende og sist var det bare å si seg fornøyd med at vi fikk hoveddelen av operasjonen gjort. Ingenting er garantert på slike steder!