lør
19. feb
2022

Dage­ne blir raskt lys­e­re etter sola har kom­met til­ba­ke til lan­det. Det går bare utro­lig fort. Aller­e­de nå, bare noen få dager etter sol­fes­ten her i Farm­ham­na, skin­ner sola i fle­re timer.

Og vi har en sky­fri him­mel igjen, etter mer enn en uke med stort sett bare sky­er.

Da er det på tid med en liten tur til Farm­ham­nas omgi­vel­ser. Det er ikke langt til Eidem­buk­ta, som noen kan­skjen kjen­ner fra som­mer­se­son­gens seil­båt­tu­rer. Den lig­ger bare noen få kilo­me­ter nord herif­ra.

På ski fra Farm­ham­na til Eidem­buk­ta. Mot sola 🙂 i det minds­te et stykke.

Å være uten­dørs er for tiden en for­f­ris­ken­de opp­le­vel­se, med tem­pe­ra­tur­er omkring 15 minus­gra­der og en kald øst­lig bris.

Jeg plan­leg­ger turen slik at jeg får det mes­te ut av sol­skinn­ti­me­ne som vi får. Men det ble med tan­ken å se og ta bil­der av Farm­ham­na fra fast­land­s­kys­ten med tel­e­lens og sol­ned­gan­gen i bak­grun­nen på grunn av en sky­ban­ke. Men uan­sett er det vak­kert i alle ret­nin­ger. Den vids­trak­te, snø­dek­te kyst­s­let­ta med myke far­ger fra rød til rosa og blå. Drivs­nøen som vin­den blå­ser over de lave hau­ge­ne. Den store stran­den i Eidem­buk­ta. Jeg føl­ger stran­den et stykke uten å fin­ne et enes­te stykke driv­ved, til min stor for­bau­sel­se. En liten can­yon skapt av Venern­breens smel­tevann­selv. Jeg føl­ger den et stykke oppo­ver mens jeg hol­der en øye på snøs­kav­le­ne som hen­ger truen­de over veg­gen på nordsi­den, men det er til­strek­ke­lig med plass til å hol­de seg langt nok unna hvor det trengs.

Can­yon i Eidem­buk­ta.

På til­ba­ke­tu­ren ser jeg noen ens­li­ge reins­dyr. De enes­te leven­de vese­ner jeg ser på hele turen, bort­sett fra en polar­måke og noen hav­hes­ter.

Jeg prø­ver å fin­ne en plass i le for vin­den, men stedet som jeg har valgt viser seg til å være den nok mest for­blås­te plas­sen i hele områ­det i dag 🙂 og der­med blir luns­j­pau­sen ikke lang. Jeg ser hel­ler frem til den var­me ovnen til­ba­ke på hyt­ta i Farm­ham­na.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

ons
16. feb
2022

I Lon­gye­ar­by­en fei­re solas til­ba­ke­komst ikke før den 8. mars, noe som har å gjø­re med fjel­le­ne rundt omkring byen, spe­sielt mot sør.

Her i Farm­ham­na lig­ger for­hol­de­ne til ret­te for sol­fest­da­gen aller­e­de den 16. febru­ar. Det er den førs­te solo­pp­gan­gen her siden den 25. okto­ber, noe som betyr at polar­nat­ten råder i 112 «dager». Nå har jeg bare vært her i snart 3 uker, men lik­e­vel er det spe­sielt å få se sola igjen. For ikke å nev­ne Rico, han had­de ikke sett den i måne­der!

Fri utsikt mot sør: ingen pro­blem i Farm­ham­na.

Der­med var det bare å gjø­re seg klar på «tele­fonhau­gen» bak hyt­ta, godt uts­tyrt med en kame­ra samt til­behør.

Sol­fest i Farm­ham­na. Det er ikke snakk om store fol­ke­meng­d­er.

Vi var hel­di­ge, for­di tid­li­ge­re had­de det vært full­sten­dig overs­ky­et. Men net­to­pp i tide fikk vi en fri stri­pe mel­lom skyene og hori­son­ten i sør, og der grod­de det rød-orans­je lys­et til sel­ve sola kom frem bak hau­ge­ne ved kys­ten – for et syn, for et øye­b­likk!

Den førs­te solo­pp­gan­gen etter 112 døgn.

Sene­re i løpet av etter­mid­da­gen ble hele him­melen overs­ky­et igjen. Snakk om flaks!

Hvis du har lyst å lese litt mer om mid­natt­sol og polar­natt er det bare å trykke her.

Og til syven­de og sist noen ekstra­bil­der fra den­ne vak­re dagen på Spits­ber­gens ves­t­kyst.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

fre
11. feb
2022

Nå har jeg jo aller­e­de vært her i Farm­ham­na på Spits­ber­gens ves­t­kyst i en stund og noen begyn­ner å lure på hvor­dan det er å være her og hva som vi hol­der på med. Og det er jo fak­tisk sånt at når jeg far­ter rund i det­te områ­det under seil om som­me­ren så kom­mer mine inn­legg i rei­se­blog­gen med litt høye­re frek­vens. Men dage­ne er både vak­re og fullt med alt mulig og det er jo ikke menin­gen med livet på et sånt sted å bru­ke hele tiden på dataen, ikke sant? 🙂

Farm­ham­na: fang­st­s­tas­jon på Spits­ber­gens ves­t­kyst.

Jeg vil nok mer eller mind­re snart skri­ve litt mer også her, men til å begyn­ne det had­de jeg tenkt å pre­sen­te­re sel­ve stedet, Farm­ham­na. Og til det­te for­må­let har jeg satt opp en egen side om Farm­ham­na (trykk her for å åpne den). Der fin­nes det ikke bare 360 gra­der pan­ora­ma­bil­der i sti­len du har muli­gens aller­e­de sett på and­re sider i det­te nabo­la­get av den­ne hjem­mesi­den her, men også 2 gal­le­ri­er med en hel del bil­der fra stedet, både som­me­ren og vin­te­ren. Sist­nevn­te gir aller­e­de noen inn­trykk av hva som vi dri­ver med her. Og en god del for­skjel­lig informas­jon føl­ger selv­føl­ge­lig også med.

ons
2. feb
2022

Da er jeg på plass i Farm­ham­na!

Farm­ham­na er en fang­st­s­tas­jon på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen, rett nord for Isfjor­den. Lands­ka­pet her er en uts­trakt kyst­s­let­te. Farm­ham­na lig­ger litt vær­hardt til på den­ne eks­po­ner­te kyst­stri­pen, og det blå­ser gjer­ne en del her.

Det fin­nes man­ge bukter på den­ne kys­ten, noen av dem mer kjent, and­re mind­re så. De lig­ger mer eller mind­re avskjer­met bak hol­mer, stein og hal­vøy­er. Det er noe vi gjer­ne drar nyt­te av når vi besøker det­te områ­det under seil­båt­tu­rene om som­me­ren. Også på den­ne tiden nå, i polar­nat­ten, er det godt å ha litt ly og le. Det er ikke lett å kom­me hit på den­ne tiden av året, og det som fin­nes av trans­port går van­lig­vis for seg med båt. Områ­det er gans­ke utilg­jen­ge­lig over land.

Farm­ham­na.

Det­te bil­det gir et inn­trykk hvor­dan Farm­ham­na ser ut på den­ne tiden, mot slut­ten av januar/begynnelsen av febru­ar. Midt på dagen, med alt av dags­lys som den­ne års­ti­den gir oss her.

Nor­dens lys!

Farm­ham­na midt på dagen.

Og her ser vi den ytre kys­ten av Farm­ham­na. Blik­ket går mot sør, og igjen er det midt på dagen. Det er skum­ring, det er to uker igjen til vi får se sola igjen for førs­te gang etter polar­nat­ten. Avhen­gig av været kan det godt bli noen dager sene­re. Eller til og med litt tid­li­ge­re. Vi får se.

Uan­sett er det fort­satt omt­rent to uker til vi kom­mer så langt. Men lik­e­vel har vi aller­e­de fle­re timers skum­ring, når sola rei­ser bare noen få gra­der under hori­son­ten og gir oss de vak­res­te vari­an­ter av gul, oran­ge og rød som en kan bare ten­ke seg på him­melen i sør og likeså man­ge og vak­re sor­ter blå i nord.

Og sene­re på dagen har vi en helt annen type lys, som du kan ten­ke deg. Mye sva­ke­re en sola, men uen­de­lig vak­kert.

Nor­dens lys!

Nord­lys over Farm­ham­na.
Litt svak, men en vak­ker vis­ning aller­e­de den førs­te kvel­den jeg er her!

Kan godt hen­de det blir noen fle­re nord­lys­bil­der her i løpet av de nes­te ukene … 🙂